Aldring er ingen sykdom
Da SESAM-boken «Aldring. Nye forutsetninger i en ny tid» ble lansert lørdag 3. juni under filosofi- og vitenskapsfestivalen Wonderful World i Stavanger, var interessen for arrangementet så stor at flere ble henvist til ståplasser og mange ikke engang kom inn. Stortingsrepresentant Mímir Kristjansson ledet en samtale mellom professor Ingelin Testad, sosiolog Tora Aasland, psykolog Sissel Gran og lege og professor Geir Sverre Braut, som innledet det hele med å fortelle litt om bakgrunnen for boken. – Det som begynte som undring, utviklet seg etter hvert til irritasjon over hvordan alderdom omtales i mediene og samfunnet, sa Braut, som pekte på to konkurrerende ytterpunkter i medienes fremstilling av aldring og alderdom. På den ene siden er alt bare demens og kreft og f...skap, og på den andre siden kan du unngå demens og kreft og f...skap hvis du bare spiser sunt og trener regelmessig. – Men så er det ingen som sier at vi alle skal dø likevel, la Braut galgenhumoristisk til. Boken «Aldring» henvender seg primært til fagfolk i helsesektoren. Men vi har også ønsket å ha humaniora med oss og å se dette i et humanistisk perspektiv, siden det der ligger større muligheter for at fortellingen om aldring og alderdom får utvikle og utfolde seg, sa Braut. «Aldring» er en fagbok, men skrevet slik at alle skal kunne ha utbytte av å lese den.
Foto: Justyna Stachon, Impress
Den såkalte «eldrebølgen»
Siden den andre verdenskrigen har den gjennomsnittlige levealder økt med 1 år for hvert 5–6 år, og slik vil det etter alt å dømme fortsette i 50 år til, såfremt vi lever i fred med våre naboland og ingen store katastrofer rammer oss.
– Spørsmålet er hvordan vi som samfunn møter dette, sa Kristjansson. – Hva kan vi kreve og forvente av de eldre? Hva kan vi kreve og forvente av samfunnet?
– Den såkalte eldrebølgen innebærer at folk i hele verden blir eldre, sa Braut. – Det er et resultat av et systematisk arbeid for å gjøre livet lettere for folk flest. Det sier seg selv at vi må se på helse- og omsorgstjenestene vår i lys av dette.
– Jeg deler irritasjonen over begrepsbruken, sa Sissel Gran. – Men enda verre enn «eldrebølgen» er jo uttrykket «den grå tsunami». Eldre mennesker er sinte på dette begrepsapparatet. Tross alt er det besteforeldreekspressen som redder Norge, sa hun.
Også Tora Aasland reagerer på samme måte. – Jeg forstår det bare ikke, sa hun.
– Alderdommen er jo ikke en slags ferie eller en sammenhengende sykdomsperiode.
– Det er uansett en ubetinget samfunnssuksess at vi lever så lenge, sa Ingelin Testad. – Boken «Aldring» er startskuddet til prosjektet «Livet er aldring». Under SESAM-konferansen avviklet vi begrepet eldrebølgen. Men det er en kjensgjerning at det i 2030 vil være flere mennesker over 65 år enn barn og unge under 18 år. Så vi blir helt nødt til å tenke nytt omkring disse tingene for å få det til å gå rundt. Omsorgspartnerskap er en av de nye tankene vi arbeider med. Alle må gjøre sitt. Kanskje vi må ha to karrierer? sa hun.
Foto: Justyna Stachon, Impress
Eldre som ressurs, ikke som problem
Mímir Kristjansson minnet panelet og publikum om helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhols uttalelse om at alle må ta et større ansvar for sin egen alderdom. – Er det på en måte den veien det går? spurte han.– Det er ikke sikkert det er dit vi skal, sa Braut. – Også i alderdommen er vi en del av fellesskapet. Det blir nødvendig å bygge ned litt av individualismen. Men det er ikke sikkert vi bare kan springe til et kommunalt kontor og si at nå trenger mor hjelp. Vi trenger å diskutere en nyansering av dette.
Vi tenker gjerne at velferdsstaten er en forutsetning for velferdstjenestene, påpekte Braut. Men hva om vi snur om på dette og tenker motsatt, at det er velferdstjenestene som er en forutsetning for velferdsstaten? – Allerede Cicero for to tusen år siden sa at «folkets helse er samfunnets høyeste lov».
– Det å vite at det er bruk for meg, at jeg blir spurt, at noen vil ha min kunnskap på ulike nivåer, det å bli sett, at samfunnet ser oss ikke bare som et problem, men som en ressurs, det er viktig for meg, sa Tora Aasland.
– Men det er jo mange som sliter med å skape en karriere nummer to, sa Mímir Kristjansson. – Hvor skal de jobbe da?
– Vi hadde et prosjekt med 14 pensjonerte sykepleiere som syntes det var helt topp å holde på med spesifikke oppgaver og bidra med sin kompetanse, blant annet med å veilede nyutdannede, sa Ingelin Testad. – Der kan for eksempel en karriere nummer to starte. Vi kan i hvert fall ikke fortsette med bare å gjøre mer av det vi allerede har gjort. Vi blir nødt til å snu på det.
Usynliggjøringen av eldre
Sissel Gran trakk fram det paradoksale i at vi på den ene siden skal stå i jobben og yte mer for at samfunnet ikke skal ramle sammen, og på den andre siden er ikke middelaldrende og eldre attraktive eller interessante på arbeidsmarkedet.– Det er jo nesten ikke et gammelt menneske å se på tv, sa hun. – Bortsett fra i Norge Rundt. Og da mest som en kuriositet, med en eller annen gammal krok der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Usynliggjøringen av eldre er massiv, og farlig. Også eldre må være en stemme inn i offentligheten. Men nå er det bare de skjønnlitterære forfatterne som gir oss eldre en stemme. For det gjør de.
– En ting er usynliggjøringen i media, sa Geir Sverre Braut. – Det er også viktig å peke på usynliggjøringen i bruttonasjonalproduktet. Det dreier seg både om en strukturell og en prosessuell usynliggjøring.
– Kostnader forsvinner ikke selv om de ikke er synlige i offentlige budsjetter, sa Mímir Kristjansson. – Jens Stoltenberg hadde dette «haigapet» sitt, disse grafene som viste avstanden mellom den demografiske utviklingen og kostnadene ved den.
– De av oss som har jobbet med Jens Stoltenberg vet at hvis du kan fremstille det du vil si i en graf, så har du ham, da er han med, sa Tora Aasland, til latter fra salen. – Men Norge var alt i 1917 et land som så at vi har en ressurs i eldre arbeidstakere. Dette må vi holde fast ved, for det gjelder fortsatt, selv om en lokal entreprenør så eplekjekt har uttalt at de ikke ansetter folk over 40 år.
Foto: Justyna Stachon, Impress
Ungdommelighetskultur og anti-aldring
– Er vi som samfunn besatt av ungdom? ville Mímir Kristjansson vite.– Jeg har hørt en del foredrag her under festivalen om udødelighet og transhumanisme og slike ting, sa Sissel Gran. – Jeg er opptatt av de unges liv på nettet, av «Instagram-ansiktet». Jeg kan legge på et filter som gjør at jeg ser ut som en 36-åring, jeg også, sa hun med henvisning til programlederens alder. – Vi lever i en vanvittig ungdommelighetskultur, i en slags anti-aldringskampanje der aldring behandles som en sykdom. Men dere sitter jo ikke her og er sånne helseblomster, alle sammen? sa hun, til humring fra salen.
Sissel Gran har skrevet boken «Inni er vi alltid unge» (2019), og trakk fram denne fornemmelsen vi har av et aldersløst selv. Mange eldre, ofte svært gamle mennesker har denne aldersløsheten inni seg. Hun fortalte om en kvinne på over hundre år som ble trillet rundt i rullestol av sin åttiårige datter. På spørsmål om hun syntes det var trasig å være så gammel, svarte hun at nei, det tenkte hun ikke på: «Men det er flaut å ha et så gammelt barn!»
– I en tid da det står enhver fritt å velge kjønn, burde det også stå den enkelte fritt å velge alder, bemerket Geir Sverre Braut kort.
– Det sprer seg en slags frykt i befolkningen, mente Sissel Gran. – Skuespiller Lise Fjeldstad sier hun sparer på piller. Og interessen for aktiv dødshjelp øker.
– Det positive er jo at Lise Fjeldstad bare sparer på pillene og ikke har tatt dem, sa Geir Sverre Braut.
Foto: Justyna Stachon, Impress
Ikke lukk livsfortellingen
– Så langt har vi snakket om eldre som har noe å bidra med, som er en ressurs, sa Mímir Kristjansson. – Men på den andre siden har vi en stor gruppe mennesker som kanskje er uføre allerede før pensjonsalderen og i grunnen lever nokså sørgelige liv der de så vidt får endene til å møtes.– Derfor er det viktig at vi har den offentlige basisen, sa Geir Sverre Braut. – Men vi må øke fleksibiliteten innenfor ordningene våre. Folk har forskjellige helsemessige forutsetninger. Alle eldes ikke likt, alderdommen oppleves ikke likt. Det må vi bare akseptere. Og så må vi finne løsninger i forhold til det. Det er viktig å sørge for at vi har gode nok støtteordninger.
– Det kan bli et slags klasseskille mellom de som har god helse og de som har fått utdelt dårligere kort, sa Sissel Gran. – Vi må for all del passe på at vi ikke havner i helsemoralismen, vi må passe oss for vårt eget hovmod.
Ingelin Testad minnet om at det er ulikheter overalt i samfunnet, understreket nødvendigheten av å holde fast ved menneskeverdet i alt vi foretar oss, og viste til et afrikansk ordtak: «En landsby uten eldre er som en brønn uten vann.»
– Sørg for å ha gode venner og et leirbål å sitte rundt, supplerte Sissel Gran. – Vi trenger mennesker som liker oss og regulerer oss godt, og som vi kjenner glede over å være sammen med. Vi må ikke lukke livsfortellingen for tidlig! Den tredje alder kalles jo også «gammelpuberteten».
– Jeg er stolt over at vi har skapt et samfunn som også tar vare på våre eldre og syke, sa Tora Aasland. – Det må vi holde fast ved. Vi må ta vare på det gode samfunnet vi har skapt her.
Programleder Mímir Kristjansson avrundet et på alle måter vellykket og minneverdig arrangement med å si at han heretter oppfatter det som krenkende å forbinde napoleonskake med alderdom. Vi slutter oss ellers til panelets kloke betraktninger og stiller oss bak Sissel Grans oppfordring: Ikke lukk livsfortellingen for tidlig!
Foto: Justyna Stachon, Impress