Rusavhengiges vei til rusfrihet
Rusmiddelavhengighet øker på verdensbasis, og tar årlig flere liv i Norge. I Stavanger følges rusavhengige tett over lang tid for å kartlegge hva som må til for å bli rusfri.
Lisa Aasbø og Svein Lunde (foto)
Publisert 01.06.2022
Thomas Svendsen og Aleksander Hagen Erga forsker på hva som skal til for å bli rusfri. Foto: Svein Lunde, Helse Stavanger.
Tett oppfølging
Forskerne i Stavanger-studien om avhengighet og forløp (STAYER) har gjort flere grep for å unngå fellene som ofte oppstår i avhengighetsforskning. Nå er studien, med sine 208 deltakere, inne i sitt tiende år. Tett kontakt med deltakerne har gitt uttelling.
– Det er vanlig å tenke at man i forskning studerer mennesker som objekter. I rusavhengighetsforskning er det viktig med trygge relasjoner til deltakerne. Hvis ikke vil folk droppe ut. I løpet av ti år har 70 prosent av deltakerne blitt værende i studien, og det er normalt å miste halvparten av deltakerne i løpet av det første året, sier ph.d-stipendiat og sosionom Thomas Svendsen.
Svendsen har, sammen med Anne Lill Njå, fulgt over 200 deltakere de siste ti årene. Annenhver uke har deltakerne svart på tekstmeldinger om hvor mye de har ruset seg, og om de er i behandling. Det er også viktig at deltakerne ikke utelukkes fra studien hvis de begynner å bruke rusmidler igjen. Det er et vanlig eksklusjonskriterium i mange studier som følger rusavhengiges vei til rusfrihet.
– Selv om folk fortsetter å ruse seg, kan de bidra med viktig kunnskap. Vi tenker at det er en god måte å bruke folks erfaringer og ressurser på. Om du ruser deg aktivt, er du gjerne ikke i fora hvor du blir hørt. Det gjør du hos oss, sier Svendsen.
Den komplekse tilfriskningsprosessen
Ifølge Svendsen er veien til rusfrihet mye lenger enn veien inn i rusen, i motsetning til de oppfatningene som tidligere har rådet i rusavhengighetsforskningen. I lang tid har det manglet oversikt og beskrivelse av hva som påvirker om den enkelte blir rusfri eller ikke.
– Dette handler om mye mer enn medisinering og rus. Det kan handle om sosialt nettverk, meningsfulle aktiviteter, fysisk og psykisk helse. I tillegg kommer andre faktorer som vi trenger for å ha det bra, som trygg økonomi og stabilitet i boforhold, sier Svendsen.
Forskerne har funnet at de fysiske og psykiske symptomene ved nylig rusfrihet som regel bedres i løpet av det første året. Dette kan være symptomer på ADHD, angst og depresjon. Etter tre måneder vil de fleste nylig rusfrie oppleve at de psykiske symptomene gradvis forsvinner.
Samtidig viser resultatene fra studien at tilhørighet i samfunnet og den enkeltes identitetsforståelse, også er en sentral del av det å bli bedre.
– Å bli bedre er ikke bare preget av færre symptomer, men også av identitetsutvikling. Det handler om endringer i forståelsen av seg selv, rusmiljøet, forholdet til autoriteter og behandlingsapparatet, sier Erga.
Behandling tilpasset den enkelte
Pasienter med rusavhengighet har ulike behov i tilfriskningsprosessen, og opplever plager i ulik grad. Behandling tilpasset den enkeltes utfordringer er viktig for å minske risikoen for tilbakefall.
– Noen pasienter har en lang historie i rusmiljøet, og har lite kjennskap til et liv uten rus. Andre har psykiske og kognitive plager som følge av deres rusbruk og tilhørighet i rusmiljøet. De har gjerne behov for målrettede tiltak for å bedre sin psykiske helse og kognitive fungering. For psykiske plager finnes det gode metoder for behandling, men for behandling av kognitive utfordringer er det behov for utvikling av nye metoder, sier Erga.
Bedring tar lang tid
En gruppe blant personer med rusavhengighet som tidligere er lite studert, er pasientene med borderline intellektuell fungering. Diagnosen kjennetegnes blant annet av et lavere IQ-nivå og utfordringer med å ta til seg informasjon, gjennomføre oppgaver og regulere atferden sin. Om man som pasient i rusbehandling har vansker med å ta til seg informasjon og bruke informasjonen i det daglige livet utenfor behandlingen, vil utfallet av behandlingen påvirkes i en negativ retning.
– Basert på funn og det vi vet fra klinisk praksis, har vi grunn til å anta at pasienter med lavere evnenivå har vansker med å dra nytte av behandlingen. Men selv om pasientens IQ-nivå er lavere, ser vi at noen kognitive hjernefunksjoner forbedrer seg ved russlutt, sier Erga.
Studien viser at 18 prosent ligger innenfor det som kalles for borderline intellektuell fungering, og disse har også økt grad av psykisk uhelse.
Hvordan det går med pasienter med borderline intellektuell fungering i rusbehandling over tid, er noe forskerne i STAYER nå vil undersøke grundigere. Det samme gjelder kartleggingen av de andre sidene ved tilfriskningsprosessen.
– Rusavhengighet må best forstås som en svært langvarig sykdom, hvor bedringsprosessen går over flere år. Resultatene er viktige for organisering av kliniske tjenester og hvordan behandling kan tilpasses individet i større grad enn slik praksis er i dag, sier Erga.