Om håpet og frykten i møte med alderdommen

Arrangementet var utsolgt og lokalet fullt da journalist Finn Våga ledet samtalen «Frykten for alderdommen» på litteraturfestivalen Kapittel mellom forfatter og litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt og gerontolog Runar Bakken, fredag 22. september. – Janne er 49 år, Runar er 71, og selv er jeg 63 år. Vi er altså 183 år til sammen, sa Våga innledningsvis, før han satte rammen for samtalen med et sitat fra forfatter Helen Garner om å bli slettet fra en kultur som sidestiller ungdom og skjønnhet, og som sidestiller skjønnhet med verdi. Mens publikum ble 45 minutter og 17 sekunder eldre, tok de tre på scenen oss med gjennom store, viktige og vanskelige spørsmål om alderdom og ungdomsideal – både i litteraturen og i livet sjøl.

Elin Sola, Impress

Publisert 26.09.2023

Kapittel festivalen — Foto: Justyna Stachon, Impress

Opplevelsen av alder

Når er man egentlig å regne som gammel? Bakken definerer det slik:

– Vi er gamle når vi er avhengige av hjelp for å kunne leve videre, sa han, og la til at dette vanskelig kan defineres kronologisk.

– Det er stor forskjell på antall år og hvordan det oppleves. Når jeg sitter her er jeg førti, eller jeg har ingen alder. Jeg glemmer det, sa Bakken til latter og applaus fra salen.

Hva man oppfatter som gammelt er også kulturavhengig, påpekte Drangsholt, som ble plutselig aldersbevisst da hun opplevde at folk reiste seg for henne på undergrunnsbanen i England i sommer.

– Jeg ville gjerne ha sitteplass, men skjønte ikke hvorfor? Så forsto jeg at det kan være de grå hårene mine. Det er vanligere med grått hår i Norge enn i England og USA.

Drangsholdt, Våga og Bakken — Foto: Justyna Stachon, Impress

**Alderdommens status**
– Ingen hørte på noe jeg sa før jeg fylte 48 år. For meg har det blitt en fordel å bli eldre, se mer voksen ut, sa Drangsholt.

Hun refererte også til en europeisk undersøkelse fra 2012, som konkluderer med at mennesker i 40-årene har høyest status av alle.

– Men så ser jeg på det amerikanske valget, og da kan man jo begynne å lure.

Bakken husker første gang han ble bevisst på sin egen aldring.

– Jeg var rundt 50 år og hadde invitert til selskap. Noen av gjestene hadde jeg ikke sett på lenge. Da jeg åpnet døren for en av dem, uttalte han spontant: «Næmmen, har du fått hengekinn?», sa Bakken, som mener at alderen på egne barn også henger sammen med egen aldersbevissthet.

– Når ungdommen i huset vokser til og snart er på vei ut, da begynner mange å tenke. Man får økt bevissthet på at årene har gått.

Drangsholdt — Foto: Justyna Stachon, Impress

Idealet? Uavhengighet!

I tillegg til det estetiske ungdomsidealet, trakk Bakken også frem et annet aspekt: Det helsepolitiske.

– Ungdomsidealet i vår tid har også en helsepolitisk drivkraft. Idealet legger opp til at vi skal være selvstendige og uavhengige lengst mulig, noe som presumptivt tilhører de unge. Målet er at helsevesenet skal bruke minst mulig penger på oss.

Dette henger også sammen med helsevesenets søkelys på trim og trening, mener Bakken.

– Jeg er ikke motstander av aktivitet. Folk som er blitt gamle, altså avhengige av andre, kan føle at de bare vil bli tatt vare på. En dag sier det bare stopp. Likevel skal de oppfordres til å trene og å være i aktivitet, for å bli til mindre belastning.

Aldring i litteraturen

Er det mange store verk om aldring i litteraturen? ville Våga vite. Drangsholt kunne fortelle at hun hadde lett, men at det var lite å finne. Hun hadde imidlertid med seg «On women», skrevet av Susanne Sontag i 1972, og «Blå kvelder» (2012) av Joan Didion.

– Jeg anbefaler «Blå kvelder». Men selv om den skal handle om alderdom, skriver ikke Didion om dette før på side 126 av rundt 200, sa Drangsholt.

– I Shakespeare sin «King Lear» er aldring knyttet til galskap, og i Linn Ullmanns «De urolige» opplever vi at faren Ingmar Bergman fremstår forrykt. Mens i eventyrene er gamle kvinner hekser som lever isolert i skogen.

Det kan virke som om aldring er noe som skal ligge unevnt, uutforsket, påpekte hun.

– Kanskje er det sånn at når du skal skrive ned alderen er det allerede for sent. Men i Japan er ti prosent av befolkningen gammel, og her i Norge snakker vi om demensbølgen. Aldring må bli en større del av samtalen fremover, sa Drangsholt.

Både Janne Stigen Drangsholt og Runar Bakken har bidratt i SESAM-boken «Aldring. Nye forutsetninger i en ny tid», som ble lansert tidligere i år.

Aldring i litteraturen — Foto: Justyna Stachon, Impress

Skammelig gammel?

– Er det en skam knyttet til det å bli skrøpelig? spurte Våga.

– Didion skriver om ting som begrenser hverdagen hennes, som at hun merker mer bekymring og at hun ikke lenger kan bruke stiletthæler. Men hun skriver ikke om skam, sa Drangsholt, og la til:

– Men jeg kjenner flere, også yngre enn meg, som har tatt Botox. Så vi er ikke frie. Vi har et skamforhold til alderdom.

Både Drangsholt og Bakken trakk fram skammen knyttet til det å ikke klare seg selv.

– Gjennomsnittlig liggetid på sykehjem i Norge i dag er to år. Alt skal foregå i hjemmet, kanskje et sted du har bodd svært lenge. Du ser alt du ikke lenger håndterer, og så skal noen komme inn og kompensere for det, sa Bakken.

Det er forskjellig hvordan menn og kvinner håndterer dette, fortalte han.

– Mitt inntrykk er at menn i stor grad er takknemlig for at hjemmehjelp, ofte kvinner, kommer og steller. Men kvinner i denne aldersgruppen liker det ikke, det er tradisjonelt deres domene.

Meningsfull prioritering

Det var både god og lettbeint stemning i lokalet «Kjelleren» på Sølvberget under arrangementet. En av uttalelsene som utløste mest latter var da Bakken, som svar på spørsmål om hvordan vi skal forstå alderdommen og aldringens prosess, uttalte:

– Dette er den tyngste empirien du kan finne. Det er ikke ett menneske som har overlevd aldringen!

Det skjer en endring i menneskets liv etter fylte 60 år, mener Bakken.

– Fra 60 til 70 velger man flere ting bort. Det kan være mye god helse i det, hvis man greier å prioritere noe man finner meningsfylt.

Bakken refererte også til psykolog Sissel Gran sitt råd om å glemme seg selv.

– Eldre mennesker får mer tid til å bekymre seg. Hvis man glemmer seg selv, for eksempel med å være mindre opptatt av hvor det gjør vondt, kan man heller fordype seg i noe annet.

God stemning i salen — Foto: Justyna Stachon, Impress

Selvstendig til det siste?

Også dødens alvor fikk plass i samtalen på Sølvberget. For er det livstrøtthet som skal avgjøre når et menneske skal dø?

– Noe som har gått under radaren i Norge er at Danmarks statsminister, sosialdemokraten Mette Frederiksen, har sagt ja til aktiv dødshjelp. Der er eldreomsorgen enda vanskeligere stilt enn hos oss, sa Bakken.

Hans erfaring er at Brennpunkt-dokumentaren Omsorg bak lukkede dører, om eldreomsorg, har ført til et stemningsskifte. Særlig skuespiller Lise Fjeldstad sitt utsagn i dokumentaren, «Jeg har begynt å samle piller», har satt seg hos folk, forteller Bakken.

– Folk er vant med å være selvstendige, og aktiv dødshjelp betyr at man selv kan bestemme når nok er nok. Men er dette et samfunn vi vil ha? Eller vil vi ha et samfunn som ivaretar de som trenger omsorg? spurte Bakken, som også henviste til at det er over 800 ledige studieplasser for sykepleie i Norge nå.

Livsglede i stolheis

Foto: Justyna Stachon, Impress

Også i alvoret er det plass til latter, noe Våga sørget for da han spurte Drangsholt:

– Hvordan skal du unngå å bli en kravstor og ufyselig gammel heks?

– Jeg skal få meg stolheis, repliserte Drangsholt, som ikke har noen planer om å flytte hjemmefra med det første:

– Eldresenter virker stress, da må du jo være sosial hele tiden, det blir som å være tilbake på skolen. Men jeg leste også et intervju med Lise Fjeldstad. Der sa hun at du må være rik for å bli gammel. Det er noe å tenke på.

– Nettopp! Jeg er redd for et todelt helsevesen med de som kan kjøpe seg tjenester, og de som er avhengige av de offentlige tjenestene. For dårlige offentlige tjenester er et argument for kommersialisering, sa Bakken, som vil beholde livsgleden med – nettopp – glede.

– Statistisk sett har jeg kanskje ti-tolv år igjen å leve. Så mye moro jeg skal ha i løpet av den tiden!

Drangsholt la til:

– Jeg tenker jo på døden hvert tredje sekund. Men jeg tror det kan være fint å gjøre noe, dette med å glemme seg selv. Og så tror jeg det er lurt å stille seg selv spørsmål. Du trenger ikke bli en hedonistisk galning, men likevel kjenne etter: Hva er bra for meg?

Våga sine avsluttende ord for samtalen var et sitat fra en annen levende legende, nemlig Bob Dylan (som for ordens skyld er 82 år): «May you stay forever young.»