Adherence til antiøstrogenbehandling
Hele 70 % av brystkreftpasientene har svulster som er blitt avhengige av østrogener for å leve. Derfor er antiøstrogenbehandling en svært effektiv og viktig tilleggsbehandling (adjuvant behandling) til disse kvinnene. Denne terapiformen består i å ta en østrogenblokkerende tablett daglig opptil 10 år, og foregår derfor uten tilsyn av helsepersonell. Da anti-østrogenbehandlingen ofte genererer en rekke bivirkninger med redusert livskvalitet, øker det risikoen for at pasientene selv avslutter behandlingen altfor tidlig. Dette medfører dessverre en økt risiko for tilbakefall av brystkreftsykdommen. Identifikasjon av pasienter med høy risiko for å avslutte antiøstrogenbehandlingen vil kunne forbedre omsorgen og øke langtidsoverlevelsen hos disse kvinnene.
For å kunne identifisere risikofaktorer for at pasientene ikke klarer å ta antiøstrogentablettene (tamoxifen eller aromatasehemmere) som foreskrevet (= manglende etterlevelse), er det viktig å velge nøyaktige forskningsmetoder. I to studier nylig publisert fra PBCB, har vi sammenlignet de tre vanligste metodene for måling av etterlevelse: 1.Pasientrapporterte data, 2. Reseptregisterdata og 3. Legemiddelanalyse i blod. I den første studien utført av Dr. Kari Britt Hagen ble det funnet bevis for at pasientene underrapporterte hvor godt de etterlevde foreskrivelsen av antiøstrogenmedisinen. Bare 7% av pasientene rapporterte at de hadde sluttet med antiøstrogenmedisinen. I samme tidsrom hadde 25% av kvinnene ifølge reseptregisteret tatt ut for lite medisin til å kunne etterleve antiøstrogen terapien. Når en fulgte pasientene over en 5-års periode, sluttet hele 38% av pasientene å ta tablettene før de skulle. Frafallet var størst etter 2-års behandlingstid. Frafallsmønsteret var likt for tamoxifen og aromatasehemmere.
I en påfølgende studie av Dr. Thomas Helland ble reseptregisterdata sammenlignet med legemiddelanalyse. Begge metodene indikerte at ca 18% av pasientene hadde avsluttet tamoxifenbehandling innen det var gått 5 år. Resultatene indikerer også at reseptregisterdata er en god målestokk for etterlevelse av antiøstrogenbehandling i norske brystkreftpopulasjoner. Dette er et viktig funn siden mange studier baserer seg nettopp på reseptregisterdata.
For å undersøke hvilke faktorer som bidro til at brystkreftpasienter avslutter endokrinbehandling for tidlig, ble det samlet inn spørreskjema- og kliniske data i begge de to overnevnte studiene. I den første studien av Dr. Hagen fant hun bevis for at høy BMI var en risikofaktor for redusert etterlevelse/tidlig avslutning av antiøstrogenbehandling. Dr. Helland fant i sin studie at pasienter, som rapporterte å ha opplevd kvalme og vaginal tørrhet, hadde høyere sannsynlighet for å slutte tidlig på tamoxifen. Videre ble det funnet at pasienter som ikke hadde mottatt kjemoterapi også hadde høyere risiko for tidlig avslutning av tamoxifenbehandling.
Identifikasjon av risikofaktorer for lav etterlevelse vil bli et viktig verktøy for både leger og sykepleiere, som arbeider med oppfølging av brystkreftpasienter.