Hjertesvikt

Utredning av hjertesvikt kan være vanskelig, men det er viktig å stille riktig diagnose fordi tilstanden innebærer livslang oppfølging og behandling.

For å stille diagnosen hjertesvikt må tre kriterier oppfylles:

• Du har tegn og symptomer på hjertesvikt: tung pust, hevelser i bena og redusert arbeidstoleranse
• Du har forhøyede nivåer av en blodprøve på hjertestress (BNP)
• Det er holdepunkter for strukturelle eller funksjonelle forstyrrelser ved avbilding av hjertet, vanligvis med ultralyd (ekkokardiografi)

Tung pust og redusert arbeidstoleranse er også vanlige symptomer ved lungesykdommer, fedme, lav blodprosent og en rekke andre lidelser. En viktig del av utredningen er derfor å utelukke andre tilstander som gir disse symptomene.

Vi kan få en mistanke om hjertesvikt ut fra sykehistorien og kartlegging av helsen din. Deretter tar vi som oftest blodprøver og EKG. Vi må så ta en ultralyd av hjertet for å bekrefte eller avkrefte diagnosen. Deretter følger undersøkelser med tanke på å finne årsaken til hjertesvikten.

Det finnes mange årsaker til hjertesvikt. De vanligste årsakene er:

• nytt eller gammelt hjerteinfarkt
• hjertemuskelsykdom (kardiomyopati) som kan være genetisk betinget
• sykdom i hjerteklaffene
• hjerterytmeforstyrrelser

Hjertets pumpefunksjon avtar med alderen, og eldre mennesker kan derfor ha lettgradig hjertesvikt som følge av den normale aldringsprosessen. En rekke tilstander og sykdommer som ikke rammer hjertet direkte kan forverre eller fremkalle svikt, særlig høyt blodtrykk, hjerterytmeforstyrrelser og stoffskiftesykdommer.

EKG hører med ved mistanke om hjertesvikt. Legen ser blant annet på hjerterytme og hjertefrekvens, overledning av elektriske impulser og tegn på hjerteinfarkt (gammelt eller nytt). Det er sjelden at EKG er helt normalt ved hjertesvikt.

Blodprøver er viktige for å stille diagnose, vurdere alvorlighetsgrad og for å følge utviklingen.Den viktigste blodprøven er BNP eller NT-proBNP som sier noe om stress på hjertet. I tillegg bør du få en bred utredning som inkluderer hemoglobin, hvite blodlegemer, blodplater, elektrolytter, nyre- og leverfunksjonsprøver, stoffskifteprøver, prøver for sukkeromsetning (HbA1c) og fettstoffer, inkludert kolesterol.

De fleste pasienter med mistenkt hjertesvikt bør undersøkes med ultralyd av hjertet, såkalt ekkokardiografi. Dette er en undersøkelse som tar omtrent en halv time. Du ligger vanligvis på siden på en benk mens undersøkeren beveger en ultralydprobe på utsiden av brystet. Ved hjelp av den tar man levende bilder som kan brukes til å vurdere hjertets størrelse og funksjon.

Røntgen av brystkasse (toraks) kan gi viktig informasjon om hjertestørrelse og eventuell lungesykdom, lungestuvning eller væskeansamling.

Hjertekateterisering med kransåreundersøkelse, såkalt koronar angiografi, kan være nødvendig for å bestemme om hjertesvikten skyldes trange kransårer, og om dette i tilfelle skal behandles. 

Gangtest er en enkel test som gir et brukbart inntrykk av fysisk funksjonsnivå. Du går så langt du kan i 6 minutter og vi noterer avstanden du går. En distanse under 300 meter er uttrykk for sikkert redusert funksjon, mens unge mennesker gjerne klarer over 600 meter. Testen kan kombineres med måling av oksygenmetning. Den faller sjelden ved hjertesvikt, mens vi oftere ser et fall i oksygenmetning ved lungesykdom.

Andre undersøkelser

Computertomografi (CT) og magnetisk resonansbilleddannelse (MR) kan gi verdifull tilleggsinformasjon om hjertesykdom, og brukes hos enkelte pasienter for å finne ut hva som ligger bak hjertesvikten.

Arbeidsbelastning med måling av oksygenopptak er nyttig både for diagnose, vurdering av prognose og oppfølging av pasienter med hjertesvikt. Dette gjøres best på ergometersykkel eller tredemølle.

Høyresidig hjertekateterisering brukes av og til for å måle trykkforholdene i hjertet og kan kombineres med vevsprøver (biopsi) fra hjertemuskel for å finne en presis årsak til hjertesvikt.

Langtidsregistrering av hjerterytmen gjøres hos pasienter hvor legen mistenker hjerterytmeforstyrrelse. Du får satt på et EKG-apparat som du kan ha i snor rundt halsen eller i beltet, og som er koblet til elektroder på kroppen. Apparatet tas av etter ett til syv døgn.

Behandlingen ved hjertesvikt har som siktemål å korrigere årsaker til hjertesvikt, å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre og å behandle tilleggssykdommer. Det er tre hovedtyper av behandling: Livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte intervensjoner. Alle bør følge livsstilsråd og de fleste bør i tillegg bruke hjertesviktmedikamenter. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjertesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårer.

Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i det daglige liv og dermed redusert livskvalitet. For både pasienten og pårørende er det derfor viktig å ha kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager. Du må selv ta ansvar for sykdommen og bør følge de råd som gis med tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste enkelttiltaket for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.

Store studier har vist bedring av både symptomer og prognose ved bruk av moderne medisiner mot hjertesvikt.

Kirurgisk og kateterbasert behandling

Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt for utvalgte pasienter der det er en spesifikk (del)årsak til hjertesvikten som lar seg korrigere, eller der symptomene og prognosen er svært dårlig uten hjertekirurgi, innsetting av hjertestarter eller hjertesviktpacemaker eller hjertepumpe. Hos et fåtall pasienter med hjertesvikt i endestadiet kan hjertetransplantasjon bli aktuelt.

Behandling av trange kransårer

Dersom utredningen viser trange eller tette kransårer, kan det bli aktuelt med «utblokking» av disse årene (PCI) eller kransårekirurgi (by-pass-operasjon). Hvilket av disse alternativene som er best i ditt tilfelle, blir bestemt i et hjerte-team bestående av hjerteleger, hjertekirurger og annet relevant personell. Noen ganger beslutter legene at behandling av kransårene ikke er tilrådelig fordi forventet nytte er liten eller risikoen er høy.

PCI gjøres som en forlengelse av koronarangiografi, som er en røntgenundersøkelse av hjertets kransårer (se utredning). PCI (utblokking) er en teknikk som brukes for å utvide trange områder i hjertets kransarterier.

By-pass-operasjon er et større kirurgisk inngrep i full narkose. Brystkassen åpnes og overfladiske årer fra din egen legg eller årer fra innsiden av brystkassen brukes for å omgå de trange områdene av kransårene.

Behandling av trange eller lekke hjerteklaffer

Dersom klaffesykdom er en viktig årsak til hjertesvikten din eller klaffelidelsen bidrar til symptomer, kan det bli aktuelt å behandle klaffesykdommen. Tradisjonelt har dette vært utført med åpen hjertekirurgi i full narkose.

I de siste årene har man også kunnet reparere klaffer med kateterbasert teknikk hos utvalgte pasienter:

Hjertesvikt krever oftest livslang egeninnsats, behandling og oppfølging. Oppfølgingen blir tilpasset hver enkelt person. Mange pasienter blir symptomfrie eller nesten symptomfrie på behandling og kan følges av fastlegen.

Blodtrykk, hjerterytme, vekt, langtidsblodsukker, nyrefunksjon og saltverdier i blodet bør kontrolleres regelmessig. De fleste stabile pasienter med lette symptomer kan gå til kontroll hvert halve år. Dersom du har vedvarende symptomer eller ustabil sykdom med gjentatte tilbakefall, bør du kontrolleres oftere. Da blir du ofte fulgt opp på en hjertesviktpoliklinikk på lokalsykehuset.

Pasienter med kunstige hjerteklaffer, pacemaker, hjertestarter, kunstig hjertepumpe eller hjertetransplantat følger egne oppfølgingsrutiner.　

Livskvalitet, symptombyrde, funksjonsnivå og prognose blir bedre av egeninnsats. Har du først fått hjertesvikt, har du i de fleste tilfellene en kronisk sykdom som krever livslang innsats for å unngå årsaker til hjertesviktforverring og for å holde kroppen i form.