Sykepleier Øivind på akutt mottakspost C2

Kona mi er 14 år yngre enn meg, og jobber fortsatt. Hva skal jeg gjøre? Lage middag og vente på at hun kommer hjem? 

Jeg kom hjem fra Svalbard etter fire år, og var blitt pensjonist. Det var kjedelige greier. Jeg trodde ingen ville ha bruk for meg lenger, men der jeg tok feil! Nå har jeg jobba ti år i psykisk helsevern. 

Når alternativet er å være pensjonist uten hobbyer, og ikke ha peiling på hva jeg skal snakke med andre pensjonister om, så er jeg ufattelig takknemlig for at SUS fortsatt ønsker meg.   

Kollegaene mine lurer av og til på om jeg egentlig er utplassert via NAV, og venter på plass ved alderspsykiatrisk. Vi har et veldig godt arbeidsmiljø ved avdelingen, fullt av ironi og humor.

Jeg er nok i de fleste sammenhenger den eldste. For noen er jeg bestefar og “syvende far i huset” og for mange pasienter har jeg så lang livserfaring at de åpner opp og finner ut at de ikke er alene, eller at det de opplever ikke behøver å være farlig. 

Det mest meningsfulle ved jobben min er kollegaene og pasientene. Når jeg har vært borte noen dager, så er det som å komme tilbake til min andre familie. Denne er bare litt større enn min.

Muligheten for å etterlate avtrykk og la pasientene sette avtrykk i meg, gir meg mening og oppdrift. Kan jeg bruke et så pretensiøst begrep som utveksling av godhet? 

Jeg er også medlem i sykehusets kliniske etikkomité. Jeg er opptatt å formidle etisk refleksjon på hele sykehuset – at vi alle har grunnleggende innsikt i hvilke verdier som styrer valg, holdninger og atferd ovenfor pasienter og hverandre.

Jeg har et ønske om at SUS skal styre etter de fire etiske prinsippene: autonomi, ikke skade, velgjørenhet og rettferdighet.  

Hvis du er ung og akkurat har starta på sykehuset, vil jeg si følgende: Tenk på at pasienten din er veldig lik deg. Det kunne like gjerne ha vært du som var i pasientens situasjon. Dette reduserer avstanden, etablerer en relasjon og gjør kommunikasjonen enklere.